Herlig å være Norsk student hos SRISA

Attending an American university in a European town is not as jarring of an experience as one would expect. I personally believe that European students should not avoid applying for SRISA because it is an American foundation. My first fear was that I would feel different from everyone else: the only one with another culture and another mother tongue. This fear disappeared quickly. During orientation, I realized that I was surrounded only by talented and kind teachers, and students who are not really so different from myself. My experience of this American school, only after three weeks, is that this year will be giving me memories and experiences I will carry with me the rest of my life. Florence is as if was tailored for design-, art- and architecture students, with its rich and vast historical heritage. If you are also like me, and consider Italian as the most beautiful language in the world, one year in Italy is a golden opportunity to learn the language. Studying at SRISA is, as you probably understand, a unique opportunity students from all over the world should consider.


Flere har spurt med hvordan jeg endte opp her på SRISA. De må da alle være sjokkerte, tenker jeg; en Nordmann på en amerikansk universitet i Firenze? Snåle greier. Svaret på spørsmålet er ikke så komplisert som en ville tro. Jeg ble nå i juni ferdig med videregående, og kunst var noe jeg, under mine realfagstudier, visste jeg ville studere til høsten. Jeg begynte å google rundt på skoler rundt omkring i verden, men fant fort ut av det var to ting jeg så for meg i det kommende skoleåret. Det ene var at jeg innså at jeg ville studere et varmt sted, det andre var at jeg ville ha et årsstudium. Selv etter å ha spesifisert søkene mine etter disse to kravene hadde jeg et mangfold av skoler å velge imellom som international student. SRISA interessert meg fra første stund. Det finnes det flere grunner for. Hovedgrunnen var nok for pedagogikken: man skal reflektere og diskutere sitt eget arbeid, både utenfor og innenfor klasserommets vegger. Det må også sies at det finnes få byer som Firenze. Byen er som skreddersydd for design-, kunst- og arkitekturstudenter med sin enorme kulturarv innen historie, bygninger og kunst. Om man også er som meg, og betrakter Italiensk som det vakreste språket i verden, er et år i Italia en gylden mulighet for også å lære seg Italiensk. Å studere hos SRISA var mildt sagt en mulighet jeg ikke kunne la være å gripe tak i.

Noe som gjorde det mulig for meg å søke, og deretter komme inn på SRISA var at de ikke krever at du tar en engelsk-test. Så om du ikke har engelsk siste år på videregående, kan du likevel søke likedan som en som har. Dette var noe avgjørende for meg, ettersom søknadsprosessen gikk litt kronglete for seg under russetid, eksamen og jobb. Man får også en enestående hjelp under søknadsprosessen, og dette var viktig for meg siden jeg søkte selvstendig (og ikke gjennom en instutisjon eller universitet).

 

Jeg må innrømme at det var merkelig første skoledag, å være den eneste fra Europa blant elevene, ettersom Firenze er en Europeeisk by. Min første frykt var at jeg skulle føle meg annerledes en alle andre: den eneste med en annen kultur og et annet morsmål. Denne frykten forsvant fort. Under orienteringen forsto jeg at jeg kun var omringet av talentfulle og snille lærere, og elever som ikke egentlig er så annerledes fra meg selv. Å være Europeer og gå på amerikansk skole i Europa var ikke så dumt som man skulle trodd. Jeg mener personlig at Europeiske studenter ikke bør unngå å søke på SRISA fordi det er en amerikansk skole. Opplevelsen min av denne amerikanske skolen, kun etter tre uker, er at dette året blir vil gi meg minner og erfaringer jeg kommer til å bære med meg resten av livet.

Det er deilig å være norsk i Italia, det må understrekes. Denne kulturen står i stor kontrast til den stive, kalde og stressfulle Norge. Italia er varmt, avslappet og behagelig. Maten, menneskene du møter på gaten og været er alt luksus for en Nordmann.

Endre
Hei Endre, nå var det virkelig på tide at jeg sendte deg en mail. Det sier du deg sikkert også enig i. Det er også noe spesifikt jeg vil skrive om til deg: jeg har funnet ut flere interresante ting forstår du, som jeg også tror kan være fascinerende for en raring som deg:)

Her for leden, lurer på om det var på onsdag, dro jeg til Uffizi gallery: et av de eldste og mest kjente kunstmuseumene i verden. Der var jeg tre finfine timer og så på alt som fantes. Avsluttet det hele med en drink på tak-kafeen med utsikt over denne flotte byen: den kan være veldig gøy å være alene. Men ja uansett: se på dette bilde. Denne skulpturen heter «Doryphoros Torso», og er fra første halvdel av første århundre. Den er laget av bastanitt fra den østlige egyptiske ørken: et populært materiale for statuer i denne perioden. Jeg synes denne skulpturen sier noe om mannens påtvungne seksualitet. Skulpturen visualiserer på mange måter dagens kroppsideal/kroppskrav til menn: en muskuløs kropp som skriker testosteron. Det interesserer meg derfor at denne skulpturen er så gammel som den er, og likevel visualiserer en kropp som er en del av vår samtid. Kan det ha seg slik at mannens kroppsideal ikke forandrer seg like mye som kvinnens? Er det slik at så lenge man er muskuløs og elegant at man kan krysse ut alle boksene når det kommer til listen over mannlige krav, mens om man er kvinne skal man for en periode være stor som en flodhest, deretter slank som en spiker, deretter trent og deretter har former men også mellomrom mellom lårene? Jeg setter det på spissen, men jeg føler likevel det er noe sant i dette. Simone de Beauvoir hadde kanskje vært enig. For ettersom kvinnen er skapt for mannen vil hennes utseende bestemmes ut i fra mannens ønsker: altså hennes utseende vil variere. Mannens utseende derimot er ikke konstruert for noe annet en samfunnet. Muskler var noe man trengte for de typiske manneyrkene/oppgavene, kanskje det startet slik? Generelt er jo også menn bygd med en høyere muskelprosent er kvinner er, sånn rent biologisk. Dette er jeg ikke sikker på. Men interresant er det likevel. Skal nok være en del av prosjektet mitt dette her:) Jeg er forresten så giretmehiret for prosjektet av lærene mine foreslo at jeg bruker hele året på det, det tror jeg kan bli veldig bra.


Mie Rygh Reianes just finished her high school education at Stavanger Katedralskole in Norway, with science as her major and she is going to study at SRISA for both fall and spring semester (2018/2019).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *